Sammen skal vi leve....

Mannen og jeg har litt ulikt syn på hva som er nødvendig av pynt og stæsj,

og hvor vi gjør av tingene våre osv.

 Regner med vi ikke er de eneste? Sånn er det vel å leve sammen, mann og kvinne.

Ute på trappa har jeg gått til innkjøp av en stor fin lykt, som jeg hver dag tenner lyset i.

Da ser folk at vi er hjemme og føler seg velkomne, + at jeg blir glad når jeg kommer hjem.

Mannen skjønner ikke vitsen i det hele tatt tror jeg, men har sluttet å kommentere sånne innkjøp.

Men da jeg kom hjem igår, måtte jeg bare le!

Lykta mi hadde fått selskap av et par digre sølete gummistøvler.

Jeg bør jo være fornøyd med at støvlene ikke står inne så klart, og jeg bor sammen med en mann som har vært flink og gravd ute i gården. Da må jeg vel bare leve med store, sølete gummistøvler på trappa. (innrømmer at de ble fjernet ganske fort, og at mannen garantert banner høyt når han ikke finner dem igjen neste gang han trenger dem fordi jeg har ryddet dem...Kan jo ikke ha det sånn..)

Og sånn går no dagan :)

Fin mandag!

Ps: Liten oppfordring til slutt: Fikk i helgen beskjed om en liten gutt på 8 mnd som har fått kreft, og har fått kjenne på følelsen av urettferdighet her i verden. Så ta vare på hverandre og de rundt dere, og har dere mulighet: gi et bidrag til Kreftforeningen, så vi kan finne en kur for denne forferdelige sykdommen!

Klem Tonje